BASİT / SIMPLE / SÅ ENKELT


Türkçe
 Buraya, ailemin yanına, Ayvalık’a son gelişimin üzerinden neredeyse 1 yıl geçti. Son ayrılışımız yine klasikti; annem ağladı, babamın da suratında yine aynı “acaba ne yapacak bu çocuk” bakışı vardı. Belki kendisi için de benzer bir şey hissediyordur. Aile ilişkileri neredeyse akıl almaz ilerliyor. Herkesin birbirinin hayatında anlamsızca yer ettiği ve buna herkesin izin verdiği -kendimi bu kitlenin dışında tutmuyorum, ben de bu işin içindeyim- sürreel bir platformda, bir o yana bir bu yana takla atarak debeleniyoruz.
Biraz, birçoğuna göre ise büsbütün serseri olduğum doğrudur. İyi serserilerdenim; yani, hem serserilik konusunda iyiyim, hem de ben serserilik yaparken kimseye zarar gelmez. Bu öyle bir tip meydan okuma, kendini kanıtlama falan değil, kıyas gerektirmiyor. Zaten serseri derken de akılsızlıktan bahsediyorum. Aptallık, ahmaklık, bu tip işler.
Aile içindeki durumlarda da hep şahsımı bu konuma düşürecek bir şeyler yapıp kendimi göstermeyi seviyorum. Bir keresinde gece 2-3 gibi Ayvalık Merkez’den Cunda’ya yürümüştüm. Ne gerek varsa, şu an ben de bilmiyorum, sarhoştum. Belki anacım sorup soruşturmuştur, bizim oğlan neden böyle yapıyor falan, cevap vermişler, tartışmışlardır. Halbuki tamamen serserilik, aptallık; ama kötü niyetli değil. Kötü niyet aptallıkla birleşmeye görsün, evlere şenlik boktan bir tiyatroya dönüşüyor.
ÖNCE–
Aile içi ilişkilerin boyutu diğerlerinden farklı, herkesin aşağı yukarı üstlendiği bir rol mevcut. Bu durum sadece bizim ailemizde; bizim o yavaş yavaş kendi içine gömülen, bir gün oluşturduğu diğer aileler tarafından yok edilecek ailemizde değil, bütün ailelerde böyle ilerliyor, zaten bütün aileler de bu şekilde yok oluyor. Ben kendi payıma, içinde kötülük olmayan komik serseri çocuk gibi bir rol edindim. Aslında gerekli bir tip, hemen her aileye lazım. Kümülatif ortalamayı düşürerek geçme notunu dengeliyorum. Tabii ki bu, arada bir sürpriz çıkışlar yapmama engel değil.
Ailemizin kendisi de, annem ve babamdan değil; bütün bireylerin bağlılığından bahsediyorum; ama o bağlılığın kendisi de, tıpkı annem ve babam gibi, anneannemin ölümünden sonra küçük bir kasabaya yerleşmiş olsa gerek. Artık herkesi gördüğün o yemek masaları ortalarda görünmüyor. Beraber yenen yemekler, tıpkı temiz evler gibi, iyi şans getirir. Ben akşam yemeklerimi artık tek başıma, bir barın alt katında, ışık görmeyen bir odada, sabah verilen açık büfeden kalan yemekleri mikrodalgada ısıtarak yiyorum. Şanssızlığımın bir kısmı buradan geliyor.
Bu yüzden Ayvalık’a her gittiğimde, hasbelkader aynı kasabada yaşayan teyzemlerle birlikte bir masaya oturduğumuzda gözlerimin önüne barın alt katındaki odanın sarı ampulü geliyor. Ama sol tarafımda koli koli tonik değil; annem oturuyor. Annemin güzel bir gülümsemesi vardır, aslında bu tip masalarda ya da bayram ziyaretlerinde falan otururken sürekli gülümser. Sürekli bir gülümseme bazen abes gözükse de; o bunu kendine iyi işlemiş. Ben hep bu tip masalarda hikayeler anlatılsın istiyorum. Gerçi bazen hiçbir şey anlatamayan lavuğun biri çıkıp bütün seremoniyi baltalıyor, gidişata engel oluyor. Yine de problem değil, her türlü hikayeye her daim varım, mizacım da bunu gerektiriyor.
SONRA–
Ayvalık’ta geçirdiğim gecelerden birinde babamla beraber bir duşakabin takmaya çalıştım. Belki biraz daha öncesinden almakta fayda vardır. Sabah teyzem annemi ve beni yemeğe çağırdı. Teyzemle ne zaman dışarıda yemek yesek içki içeriz. Gerçi evdeyken de içiyoruz. Cunda’da bir restorana oturup meze ve rakı söyledik; 100′lük. Annem içmiyor, bir yerden sonra eniştem dahil oldu ama sanıyorum o da taş çatlasın iki duble içmiştir. Sonra onunla beraber cila niyetine Taş Kahve’de 2 bira içtim, eve giderken 3 bira daha aldım.
Duşakabin çok küçüktü, bir insan bile sığamıyor, bir yerden yenisi denk gelmiş, hadi bunu değiştirelim falan derken babamla beraber bu işe girişmiş bulundum. Gösterdiğim performanstan kendim dahi bir hayli etkilendim. Bir kanadı yanlış takıyordu, uyardım falan. İş bittiğinde biralarım da bitti. Şu an kullanmakta olduğum 92 model 205′in anahtarlarını kastederek “anahtarları ver de gidip bir barda takılayım” dedim. Kimse “çüş” demedi, hayırsız evlat ama tamirat işlerine de eli yatkın. Bak nasıl hop diye takıverdi duşakabini. “Sen şimdi çalıştıramazsın onu” dedi, arabayı kastederek. Anahtarları bir şekilde kaptım ama lanet şey çalışmadı harbiden, bir yöntemi vardı; sırf ben gitmeyeyim diye benimle paylaşılmadı, bunu artık biliyorum. O anda da çalışabileceğine emindim. Arada bir çalışıp stop ettiğinden, devri düşmesin diye, sokakta manevra yapmakla uğraşmadım. Çalıştırdığım gibi gazlayıp gitmek istediğim yönün aksine doğru gittim. İlla ki bir yerden dönerim, diye düşünmüştüm; ama dönemedim. En son dönmeye çalıştığımda tamamen durdu, bir daha çalışmadı.
Gözüm, o sarhoşlukla en yakın yokuşu aradı ve buldu, yine ters. İttirmeye başladım, azıcık hızlansın içine atlayıp çalıştıracağım. Niyetim buydu. Gerçekten de yaptım ve çalıştı. Böyle geçmişe bakıp kendimi başarılı hissetmemi sağlayan ilk beş mevzudan biridir, zaten çok yok. Yine de, hala terse gidiyordum ve derken yol bitti. Tarla gibi bir yere çıktım. Orada büyükçe bir U çizdim ve geldiğim yola geri girip, evin önünden de tekrar geçerek Ayvalık’ın merkezine ulaştım.
Bir bara oturdum. Bira söyledim, o an kısa bir süreliğine gerçekten de ne bok yediğimi düşündüm. Sezar’ın hakkı Sezar’a. Sonra dikkatim dağıldı. Sarhoşken konsantrasyon zor oluyor. Barmene sorular sordum, aynı zamanda oranın sahibiymiş. Onu bir süre benimle uğraşmak zorunda bıraktım ki en sevmediğim işlerdir. Ben de barmenim, 7 yıldır bu işi yapıyorum. Şunu rahatça ve açıkça iddia edebilirim, zaten böyle olduğu apaçık: Bar kültürümüz yok; hep beraber, bir arada, sohbet etme, dertleşme kültürümüz var. Dertleşmek dendiğinde bir adım geri atarım. Hele ki dertleşmeyi programlayıp, belli gün ve saatte içki eşliğinde…Allahaşkına. Playstation oynar gibi dertleşenleri gördüğümde içim cız ediyor. Neler yapabileceğimi unutup, neleri yapamadığımı düşünmeye başlıyorum. Kaybettiğim zamanı değil; boşa giden zamanın kendisini düşünmeye çalışıyorum. Bu anlamda çok da fena sayılmaz.
Ey Sen, Vakit Kaybı ! Seni bir gün bulacağım ve eminim karşılıklı çok güzel muhabbet edeceğiz. Seni her yerimde hissediyorum, nereye baksam sana dair bir şeyler bulabilirim ve orada olduğuna eminim. Seni tanıdıkça daha çok seviyorum ve daha fazla insana senden bahsediyorum. O gece o barın barmenine de böyle şeylerden bahsettiğimi hatırlıyorum. Geçmiş zaman ama sanırım 3 ya da 4 bira içtim orada, vakit kaybından bahsederek. Sonra çıktım, araba yine çalışmadı.
Bu sefer yokuş da yoktu, bir süre öylece bekledim, sonra oradan geçen 3-5 kişi gördüm. “Bir el atın birader” dedim. Attılar. Çalışmadı ama baya yol kat ettik. Sonra içlerinden biri “Kardeşim olmuyor galiba” demeyi akıl etti. Teşekkür ettim, gittiler. Yolun ortasında kaldım. Bir süre müzik dinledim. Belki de ritm tutarken farkında olmadan gaz pompalamış olduğumdan 2-3 şarkı sonra ümitsizce giriştiğim bir denemede çalıştı. Eve vardım, yatak sıcacıktı.
Tam olarak nasıl çalıştırılması gerektiğini artık biliyorum. Biraz gaz pompaladıktan sonra, debriyajdan ayağını kaldırırken jikleyi yavaşça kendine çekiyor; o sırada marşa basıyorsun. İşte bu kadar basit.
English

   It’s been almost a year since I came here, Ayvalık to live with my family. Our last farewell was a classic one; mother cried, dad had the same old “What will this kid do?” face. Maybe he felt the same way about himself too. Family relationships progress in the most unreasonable ways.  We stumble upon and flounder in a surreal realm, where everyone occupies a meaningless space in each others’ life and decisions, (including me too, I am also a part of this realm) with everyone letting them do so.

It is true that I am a hint of punk to some and a complete rascal for many.  One of the good ones though; I’m good at being a rascal and when I’m being a rascal nobody gets hurt. This is not a type of challenge, neither a way to prove myself, it doesn’t need comparison. And anyways when I’m saying rascal, what I mean is being naive. Mindlessness, foolishness, and things like that.  

I enjoy doing things that will place myself as a rascal during family events.  Once, late at night around two or three, I walked from central Ayvalık to Cunda Island. Why bother? No clue, I was drunk.  Maybe mother asked around while I was gone, where has my boy gone? Why is he doing this? And people most probably answered and they had a quarrel. However its completely and purely about being an honorable rascal, a punk; just not with bad intentions. When foolishness conjoins with bad intentions, everything turns into an amusing but shitty theatre act.  

   BEFORE–

   Family relationships can be separated in different dimensions where everybody has a role to fulfill. This doesn’t only apply to our family; The family that is slowly sinking inside itself and someday is to be destroyed by the subfamilies and generations that it created, but it applies to all families. Moreover, all families do die out this way.  For myself, I have occupied the role rascal, the foolish and amusing kid who doesn’t shelter evil intentions. As a matter of fact, it is a necessary role which every family needs. My role lowers the cumulative mean and balances the pass mark of this very family. Of course, this doesn’t stop me from doing surprising things every now and then.

   After Grandma’s death, our families, not just mom and dad; each individual’s dependance on each other; and the concept of dependance itself, just like mom and dad, must have left to be found at another town. Nowadays there are no long and goodhumored tables where you get to see everyone together. They say that, meals that are shared with loved ones, just like the way clean homes do, bring good luck. Now I eat dinner alone, at the basement of a bar, in a room that lacks daylight and by dinner I mean microwaved leftovers from the morning brunch. A part of my misfortune comes from this I reckon.     

This is why whenever I am in Ayvalık and by chance sit to dine with my aunties, I find the vision of the light bulb inside the bar’s basement floor before me. On my left isn’t packages of tonic, but my mother. My mother has a beautiful smile. In fact, whenever we sit for dinner or during bayram visits, she carries that smile with her. Although sometimes a constant smile could be found absurd; she knows how to wear it. I always want stories to be told in gatherings like this. Well sometimes, there is a prick at the table who axe the whole ceremony with nonsense, and disturb the flow. But this isn’t a problem, I am down to listening every story that is to be told, whenever it’s told. This is what my natural tendency is.   

   AFTER–

   During one of the nights I spent in Ayvalık, I helped my father set the shower cabin. Actually… It’s better to take it from the beginning. In the morning, my aunt invited me and mom to dinner. Whenever we have dinner outside with my aunt, we drink. We sat at a restaurant in Cunda and ordered meze and Rakı, one litre. Mom doesn’t drink, uncle got involved at some point but he had two drinks at most. We had two beers as chasers at Taş Kahve. I got myself three more beers to accompany me while walking home.

   The shower cabin at home was very small, one could hardly fit. Dad came across a better one from somewhere and I found myself helping my father with the setup.   I was impressed by my own performance. I even corrected him once. When the cabin was set, beers were done. I said, “Pass me the car keys, I’ll go hang at the bar”, mentioning the keys to my current 92 model 205 car. No one said, “Whoa!”, useless son but good at repairing stuff. Look how smoothly he fixed the shower cabin. “You won’t be able to start it now” he said, meaning the car. I took the keys somehow, but couldn’t start the bloody thing for real. There was a trick; no one told me because they wanted me to stay, I know now. I was pretty sure I could make it work right then.  It worked and stopped once in a while so I avoided using manoeuvres to keep the gear stable. As soon as it managed to start, I stepped on the gas and went directly the opposite way then what was planned. I thought I could turn from somewhere eventually; I couldn’t. At last when I attempted to turn, it stopped completely and didn’t work again.

   My eyes, drunken eyes, gazed for the closest downhill and found one. I started pushing, once it accelerated, I would hop in and run the car. This was the plan. It really worked. Sometimes, when I look back, this is one of the five occasions which made me feel successful, there aren’t many anyways. Yet still, I was going to the opposite direction and just then the road finished. It ended by a field like area where I took a U turn and headed back, passed the house and reached a bar in Ayvalık central.  

   I sat down. Ordered a beer and for a brief moment thought, really, what the hell am I doing here? Give the devil his hue. Then I was distracted. It’s hard to keep focus while drunk. I asked the barmen some questions, he was also the owner.  I kept him from work and he had to deal with me, which is something I don’t like. I am also a barmen, for seven years now. I can easily and confidently claim the obvious; we don’t have a bar culture; instead we have the culture of meeting at a bar altogether, having a chat, mostly talk about our troubles. When its about troubles and issues, I always take one step backwards. Especially if it is scheduled to a day and hour, accompanied with drinks.. for God’s sake.  It hurts my soul when I see people having a conversation about their problems like playing a playstation game. I am discarding what I could do and start thinking about what I couldn’t do. Trying not to think about the time I lost; But specifically the time that is wasted. It’s not very dreadful afterall.

   Hey you, waste of time! I will find you some day and we’ll sit for a decent chat. I can feel you all over me, wherever I look I find something about you or reminding of you and I’m sure you are out there. I like you even more as  I get to know you and tell more and more people about you. I remember talking to that barmen about these things that night. As the time passed I reckon I had three or four beers there, talking about waste of time. Then I got out, the car didn’t start, again.

   There were no downhills this time, I cluelessly waited for a while. Then I saw a few people passing by. I said, “Give me a hand brother”. They did. It didn’t work, but we covered a fair amount of distance until one of them was smart enough to say, “I don’t think this is working brother”. I thanked, they left. I was stuck in the middle of the road. Listened to some music. Maybe I stepped on the gas hopelessly a couple of times when I was keeping the rhythm; after a couple of songs when I attempted to run the car for the last time, it worked. I got home, the bed was warm and inviting.

I know the tricks on how to start the car now. After pumping the gas a few times, you take your foot away from the clutch while pulling the jet slowly to yourself and press the starter. You see, it’s that simple.   

Translated with the author’s approval by: Irmak Ertaş  

Norsk

Det er nesten et år siden forrige gang jeg kom hit, til familien min i Ayvalık. Da jeg skulle reise igjen, var det samme gamle visa; mor gråt og far satte opp ei mine som sa “hva skal det bli av deg, da, gutt?” Kanskje spør han seg sjøl om det samme. Familierelasjoner utvikler seg nesten svimlende fort. Alle setter sitt preg på de andre med sitt meningsløse strev, og vi tillater oss å gjøre det – her holder jeg ikke meg sjøl utenfor, jeg er også en del av dette kjøret – smisker til høyre og venstre på en surrealistisk måte.

Det er sant at jeg er litt boms, noen vil si jeg er skikkelig boms. Men jeg er en bra boms. Det vil si, jeg er bra på bomselivet, og samtidig som jeg bomser, plager jeg ingen andre med det. Det ligger verken opprør eller markeringsbehov i det, jeg gjør det ikke for å hevde meg. Bomselivet handler jo om dumskap. Tankeløshet, idioti og den slags.

Når jeg er med familien, liker jeg alltid å opptre sånn at jeg får denne underlegne posisjonen. En gang gikk jeg fra Ayvalık sentrum til Cunda i to-tretida om natta. Hva det skulle være godt for, vet jeg ikke sjøl en gang, for jeg var full. Kanskje mamma ble gående og spørre hvorfor gutten deres gjør sånn, slik at hun fikk flere til å svare og delta i diskusjonen. Men det var bare totalt bomseri, idioti altså, ikke noe vondt ment. Hvis en i tillegg til dum, blir slem, går stemninga i hjemmet altfor raskt over fra hygge til dritdårlig teater. Før– Relasjonene innad i en familie skiller seg fra andre relasjoner, for alle har mer eller mindre tatt på seg en rolle. Det gjelder ikke bare i vår familie, som sakte graver sin egen grav og til slutt en dag går i oppløsning på grunn av de andre familiene den har skapt. Alle familier utvikler seg sånn, og derfor går også alle familier til grunne. Sjøl har jeg tatt på meg rollen å spille komisk boms, en det ikke finnes noe vondt i. Jeg drar ned det kumulative karaktersnittet og gjør at familien lander balansert rundt inntakskravet. Selvfølgelig uten at det stopper meg fra å agere når jeg får et overraskende innfall.

Når det gjelder familien, og da snakker jeg ikke bare om foreldrene mine, men om alle familiemedlemmene og tilknytninga vi har til hverandre, må den, akkurat som foreldrene mine, ha flyttet ut til en liten by etter at mormor døde. Måltidene der alle sitter samlet rundt et bord, finnes ikke mer. Fellesmåltider bringer lykke, akkurat som nyvaska hus. Nå for tida spiser jeg kveldsmaten aleine, i kjelleren til en bar, i et rom uten dagslys, og det jeg spiser, er rester fra den åpne frokostbufeen som jeg varmer i mikroen. Dette må ta noe av skylda for uflaksen min.

Hver gang jeg drar til Ayvalık og vi setter oss til bords med tantene mine, som tilfeldigvis bor i samme lille by, ser jeg derfor alltid for meg den gule lyspæra i kjellerrommet under baren. Men til venstre for meg står det ikke tønnevis med tonic. Nei, der sitter mamma. Hun har et vakkert smil, som faktisk er konstant under denne typen middager og familiebesøk. Sjøl om et konstant smil kan virke skummelt, vet hun nøyaktig hvordan hun skal bære det. Når vi sitter rundt bordet på denne måten, ønsker jeg alltid at noen skal fortelle historier. Noen ganger dukker det riktig nok opp ei skravlebøtte som ikke klarer å fortelle noen verdens ting, og da hindres flyten så seremonien går i stå. Men det gjør ikke noe, jeg er alltid klar for hvilken historie det måtte være, det er noe jeg er disponert for.

Etter–

En av de kveldene i Ayvalık holdt jeg på med å montere et dusjkabinett sammen med pappa. Kanskje jeg bør starte litt tidligere. Den morgenen hadde ei av tantene mine bedt mamma og meg ut for å spise. Vi tar oss alltid noe sterkt når vi går ut og spiser med tante. Ja, vi drikker for så vidt når vi møtes hjemme også. Denne gangen dro vi til en restaurant i Cunda, der vi bestilte meze og raki, ei litersflaske. Mamma drikker ikke, og etter ei stund sluttet onkelen min seg til, men han tok neppe mer enn to doble. Etterpå, da jeg og han var gått til Taş kafé for å runde av med noe lettere, drakk jeg to øl, og på hjemveien kjøpte jeg tre øl til.

Dusjkabinettet var så trangt at en ikke kunne snu seg rundt i det, men så hadde vi kommet over et nytt og bestemt oss for å skifte ut det gamle. Det var sånn jeg hadde endt opp med å gjøre denne jobben sammen med pappa, og jeg ble sjøl overrasket over innsatsen jeg la i det. Jeg advarte pappa da han holdt på å montere døra feil og sånn. Da jobben var ferdig, var det slutt på ølen også. “Gi meg nøklene, så drar jeg og henger i en bar,” sa jeg og siktet med det til nøklene til en 92-modell 205 som jeg bruker nå for tida. Ingen sa “det kan du drite i.” Riktignok er han en ubrukelig unge, men han kan det å reparere ting. Bare se hvordan han monterte dusjkabinettet på et blunk. “Du får ikke til å starte den nå,” sa pappa om bilen. Jeg fikk likevel nøklene, men tror du ikke den fordømte bilen nektet å starte! Det måtte finnes en metode, som de bare ikke delte med meg fordi de ville at jeg skulle holde meg hjemme, det vet jeg nå. Der og da visste jeg like godt at jeg ville klare å starte den. Siden den startet og stoppet innimellom, holdt jeg samme kurs ute på gata og lot være å svinge. Jeg gav gass påstedet og dro av gårde i motsatt retning av hvor jeg egentlig hadde tenkt meg hen. Et eller annet sted går det vel an å snu, tenkte jeg, men det gjorde ikke det. På siste forsøk stoppet bilen totalt og nektet å starte igjen.

Jeg så meg om, full som jeg var, etter nærmeste bakke og siktet meg inn mot en annen vei som også gikk i feil retning. Jeg begynte å dytte. Bare bilen fikk litt fart, skulle jeg hoppe inni og starte den, tenkte jeg. Så det gjorde jeg, og bilen startet. Når jeg ser meg tilbake, er dette en av topp fem grunner til at jeg kjenner meg vellykket, det er jo ikke så mye å ta av. Likevel, jeg kjørte fortsatt i feil retning, og der tok veien slutt. Jeg befant meg ute på et sted som liknet et jorde. Jeg tegnet en stor U og kom tilbake inn på veien jeg kom fra, så fortsatte jeg forbi huset vårt og ned til Ayvalık sentrum. Der satte jeg meg i en bar, bestilte en øl og tenkte over hvor mye dritt jeg hadde opplevd på kort tid. Gi keiseren hva keiserens er. Deretter mistet jeg konsentrasjonen. Det er vanskelig å konsentrere seg når en er full. Jeg begynte å stille bartenderen spørsmål. Det var han som eide stedet. Jeg tvang han til å prate med meg, og det er noe av det verste jeg vet. Jeg jobber også som bartender, og har gjort det i sju år. Jeg kan lett påstå, med hånda på hjertet, for det er jo tydelig for enhver: Vi eier ikke barkultur i dette landet; det vi har kultur for, er å møtes, snakke sammen og dele hverandres sorger. Så fort jeg hører om å dele hverandres sorger, rygger jeg to skritt tilbake. For ikke å snakke om når denne delinga blir programmert til å skje på bestemte dager til bestemte tider og blandes med alkohol … Herregud. Jeg fnyser når jeg ser folka deler sorger som om de spiller Playstation. Jeg glemmer hva jeg kan, og begynner istedenfor å tenke på hva jeg ikke kan. Jeg prøver å ikke tenke på tida jeg har sløst bort, men på fenomenet bortkastet tid. Det går ikke så verst.

O, du tidssløseri! En dag vil jeg finne deg, og jeg er sikker på at vi skal ha gode samtaler med hverandre. Jeg kjenner deg over hele meg, hvor enn jeg snur meg, ser jeg spor etter deg, og det gjør meg sikker på at du er her. Etter hvert som vi har lært hverandre å kjenne, setter jeg bare større pris på deg og snakker varmt om deg med andre. Det var sånne ting jeg husker at jeg snakket om den kvelden i baren med den bartenderen. Nå er det ei stund siden, men det ble vel til at jeg drakk tre-fire øl mens jeg snakket om tidssløseriet. Så gikk jeg ut, og bilen ville fortsatt ikke starte.

Nå var det ikke noen bakke i nærheten, så jeg ble stående å vente helt til jeg så tre-fire personer som kom gående forbi. “Gi meg en dytt, da, gutta,” sa jeg. De dyttet. Bilen startet ikke, men vi var kommet et godt stykke på vei da en av dem kom på å si: “Bror, dette går nok ikke.” Jeg takket for hjelpa, og de gikk videre. Så ble jeg stående der langs veien. Jeg hørte på litt musikk, og kanskje det var fordi jeg uten å legge merke til det hadde trykket på gassen for å holde rytmen, at bilen startet da jeg helt uten forhåpninger vrei om nøkkelen etter to-tre sanger. Jeg kom meg hjem, og senga var glovarm.

Nå vet jeg nøyaktig hvordan du må gjøre for å starte bilen. Etter å ha pumpet litt på gassen, trekker du girspaken sakte mot deg samtidig som du løfter på kløtsjpedalen og gir gass. Så enkelt er det.

 

Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening

Bunları da Sevebilirsiniz

Duygu Çayırcıoğlu İletişim Yayınları’nı anlattı. Editör, “Pek çok genç yazarın ilk kitabı çıkacak” dedi. Iletişim Yayınları Türkçe edebiyat editörü Duygu Çayırcıoğlu ile Türkçe edebiyatın sorunlarını, ilk kitabını yayımlamak isteyen yazarların edebiyat anlayışını ve 90 kuşağı diyerek nitelenen yazarları konuştuk. Konu köy ve kent hikâyelerine geldiğinde Çayırcıoğlu, “toplumsal gerçekçi edebiyat anlayışının ağırlığını kaybedişiyle daha minimal hikâyelere, …

Share

A book documents how typewriters have been used to create astonishing works of graphic art for more than a century. One quality that seems to define humanity isn’t just its compulsion to create art, but to create art in the most impractical ways. For proof, look no further than Typewriter Art: A Modern Anthology, by …

Share

Diego Morales, Atwood Magazine An in-depth listen of the 1965 self-titled album by Jackson C. Frank, one of folk’s most brilliant and forgotten records. Listen: ‘Jackson C. Frank’ – Jackson C. Frank   In the field of creative endeavour, anything that can confuse us totally is generally given over to rejection or abject praise.” This quote appears …

Share
Önceki / Previous Ai Weiwei’nin ‘Ayçekirdekleri’
Sonraki / Next Faulkner'in Nobel konuşması: "Her şey korkmakla başlar"